Hva er nytt?

Noen ganger skal det ikke mer til enn en utfordring fra ei venninne.

Jeg har alltid likt å trene. Trening er rett og slett blitt en viktig del av hverdagen min. Ikke nødvendigvis fordi jeg skal sette rekorder eller være best, men fordi jeg liker følelsen av å bruke kroppen, bli sterkere og kjenne at kroppen fungerer.

For noen år siden jogget jeg en del. Etter hvert gikk jeg mer og mer over til powerwalk, og de siste årene har styrketrening vært en fast del av livet mitt. Jeg trener regelmessig sammen med mannen min, og det har blitt noe vi gjør sammen – en del av hverdagen vår.

Så fikk jeg stomi.

 

Ville stomien forandre treningen min?

Det var en av tingene jeg var spent på.

Jeg visste selvfølgelig at livet kom til å bli annerledes på mange områder etter operasjonen, og akkurat treningen var noe jeg var redd for å miste. Ville jeg kunne trene som før? Ville jeg kunne løfte tungt? Ville jeg kunne jogge? Og hvordan ville det egentlig føles å trene med en stomi?

Den første tiden etter operasjonen var det ikke så mye å lure på. Da skulle kroppen få ro til å komme seg, og jeg måtte ta det helt med ro. Jeg skulle ikke løfte, og styrketreningen måtte selvfølgelig vente.

Det var uvant for ei som er vant til å være i aktivitet.

Men etter hvert kom dagen da jeg kunne begynne forsiktig igjen.

 

Forsiktig start

Da jeg begynte med styrketreningen igjen, var jeg veldig forsiktig. Jeg hadde ingen planer om å kaste meg rett tilbake til der jeg var før operasjonen.

Jeg måtte kjenne etter. Ta ett steg om gangen. Finne ut hva som fungerte og hva kroppen syntes var greit.

I starten brukte jeg også brokkbelte som ekstra støtte. Det ga meg en trygghet mens jeg gradvis bygget meg opp igjen.

Og så skjedde egentlig det som jeg hadde håpet på.

Det gikk seg til.

Litt etter litt kunne jeg øke belastningen. Jeg ble tryggere. Kroppen ble sterkere. Og etter hvert trente jeg styrke på lik linje med det jeg gjorde før operasjonen.

Det var en utrolig god følelse.

Stomien var der, men den stoppet meg ikke.

 

Og så begynte jeg å tenke på jogging igjen …

I vinter begynte jeg så smått å «lukte på» jogging igjen. Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på det tidligere. Powerwalk hadde fungert fint, og jeg var fornøyd med styrketreningen. Men kanskje var det noe som begynte å murre litt i bakhodet.

Hva om jeg kunne jogge igjen? Jeg prøvde. Og la oss bare si det sånn: Det var tungt!

Jeg måtte virkelig jobbe. Kondisjonen var ikke akkurat der den en gang hadde vært, og det føltes ganske langt mellom tanke og handling. Men samtidig var det noe som var veldig motiverende med å prøve igjen.

Så kom venninna mi på banen. Hun utfordret meg. «Du skal bli med meg på Jentemila 2026!» Jeg burde kanskje ha tenkt meg litt om. Men konkurranseinstinktet mitt har det aldri vært noe å si på … Så selvfølgelig sa jeg ja!

Vi ble enige om å melde oss på 10 kilometer

Det som kanskje er verdt å nevne, er at det ikke bare var en helt tilfeldig påmelding. Venninna mi ordnet nemlig påmeldingen. Og hun meldte meg like godt på 10 kilometer i klassen 60 minutter.

Jaha.

Der var det bare å legge seg i hardtrening!For én ting er å si: «Jeg skal begynne å jogge litt igjen.» Noe helt annet er å vite at man faktisk er påmeldt til 10 kilometer – med en tid å forholde seg til. Plutselig fikk treningen et mål. Og jeg liker mål.

 

Stomi og løping

Det har vært spennende å finne ut hvordan det fungerer å løpe med stomi. Det er lett å tenke at en stomi automatisk betyr at man må legge bort ting man liker å gjøre. Min erfaring har så langt vært det motsatte.

For meg har det vært viktig å finne ut hva som fungerer i praksis. Hvordan stomien sitter under aktivitet, hva jeg føler meg komfortabel med, og hvordan jeg kan legge opp treningen slik at jeg føler meg trygg.

Jeg har etter hvert funnet noen løsninger som gjør at jeg kan fokusere på løpingen og ikke på stomien. Jeg bruker Confidence Be lukket pose, og jeg trives aller best med den svarte varianten. For meg handler det om å føle meg komfortabel og trygg, både i hverdagen og når jeg er i aktivitet.

Når jeg skal trene eller løpe, bruker jeg også barrierefilm. Det gir meg en ekstra trygghet fordi jeg føler meg sikker på at posen sitter godt, selv når svetten renner og kroppen er i full aktivitet.

I tillegg er jeg veldig glad i kleberfjerneren fra Salts Healthcare. Den gjør poseskift enklere, men det jeg kanskje setter aller mest pris på, er den nydelige lukten. Mange med stomi vet hvor sårbar man kan føle seg når man må skifte pose på et offentlig toalett eller et festivaltoalett. Da synes jeg det er utrolig behagelig å kunne gå ut igjen uten å bekymre meg for lukt. Det gjør hele situasjonen litt mindre skjemmende og gir meg en ekstra følelse av trygghet.

Det er lett å tenke at en stomi automatisk betyr at man må legge bort ting man liker å gjøre. Min erfaring har så langt vært det motsatte.

Ja, jeg måtte starte helt på nytt etter operasjonen. Ja, jeg måtte være forsiktig. Ja, jeg har måttet lytte mer til kroppen og finne min egen vei tilbake.

Men jeg har kommet tilbake, og nå står jeg altså her – litt over et år etter operasjonen – og trener styrke som før.

 

 

Klar for Jentemila

De siste månedene har derfor handlet mye om å bygge opp løpingen igjen. Fra de første tunge joggeturene til å gradvis klare mer.

Jeg har gått fra å tenke at jogging kanskje kunne være hyggelig å prøve igjen, til faktisk å skulle stille til start på et 10-kilometersløp.

Det er ganske morsomt å tenke på. Og kanskje er det nettopp dette som er noe av det viktigste jeg har lært etter at jeg fikk stomi:

Man vet ikke alltid på forhånd hvor grensene går. Noen ganger må man bare prøve. Ta det forsiktig. Tilpasse. Justere. Prøve igjen. Og plutselig står man der og gjør noe man en gang var redd for at man aldri skulle kunne gjøre igjen.

Så var dagen kommet.

 

 

Jeg skal innrømme at det kjentes ganske voldsomt da jeg sto der på startstreken. 10 kilometer var langt fra en selvfølge da jeg begynte å jogge igjen. Og da starten gikk, fikk jeg raskt kjenne på at dette kom til å bli en skikkelig utfordring.

Det var blytungt. Mye oppover i starten gjorde at beina fikk jobbe skikkelig, og jeg rakk nok å tenke et par ganger på hvorfor i all verden jeg hadde sagt ja til dette.

Men jeg fortsatte. Kilometer for kilometer.

Og det som kanskje var aller viktigst for meg, var at stomien ikke var noe problem i det hele tatt.

Jeg hadde selvfølgelig tenkt gjennom det på forhånd. Jeg løp med en løpevest med en stor lomme på ryggen, og der hadde jeg med meg alt utstyret jeg kunne trenge dersom noe skulle skje underveis – eller om jeg mot formodning skulle måtte skifte pose.

Men jeg slapp å bruke noe av det. Alt fungerte. Stomien fungerte. Kroppen fungerte. Og jeg løp hele veien. Da jeg kom i mål, stoppet klokka på 60 minutter og 28 sekunder.

60:28.

28 sekunder over timen.

Og vet dere hva? Jeg var kjempefornøyd!

For meg handlet dette egentlig ikke om de 28 sekundene. Det handlet om alt som lå bak. Fra å være redd for at stomien skulle begrense treningen min, til å stå på startstreken i et 10-kilometersløp.

Fra forsiktig styrketrening etter operasjonen, til å løfte som før. Fra powerwalk, til å begynne å jogge igjen. Og nå: 10 kilometer gjennomført. Det var en skikkelig mestringsfølelse.

Jeg har fått erfare at en stomi ikke nødvendigvis setter grenser for hva man kan gjøre. Man må kanskje tenke litt annerledes. Planlegge litt mer. Ha med seg litt ekstra utstyr og være litt mer oppmerksom på kroppen.

Men så lenge kroppen sier ja – hvorfor ikke prøve? Jeg vet ikke om jeg plutselig har blitt en løper. Men jeg vet at jeg har blitt enda litt tryggere på hva jeg faktisk kan klare. Og kanskje er det nettopp det som er den største seieren.

Jeg stilte til start.
Jeg fullførte.
Og jeg gjorde det – med stomi på magen og konkurranseinstinktet i beina.

Så takk til venninna mi som meldte meg på.

Neste gang skal jeg kanskje tenke meg litt mer om før jeg sier ja til en utfordring …

Men bare kanskje.